Jeg stoler ikke på kjæresten min
VLOG ♡ EKS kjæresten min, room tour & skogstur
➡ ♥♥♥ Link: Stoler ikke på kjæresten
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Jennifer1995
Og det har vel egentlig vært sånn siden starten, men han har aldri vist så tydelig at han er irritert på meldinger osv. Ta deg en prat med dama di, tror dere har en del usnakket.
Dette har ført til at han stoler 100% på meg som han sier selv. Nogle der kan se at jeg ikke har det godt.
Jeg stoler ikke på kjæresten min - Når jeg og kjæresten min er på fest, blir jeg sjalu når jeg ser han snakker med andre jenter!
Hei, jeg har vært sammen med min forlovede i over 2 år nå, og helt fra starten av har han lyvet til meg, skjult ting fra meg, og rett og slett vært en dritt mot meg. Han har lovet meg hver eneste gang at han skal slutte, han skal bli en helt ny gutt osv. Men det har ikke skjedd. Jeg føler at det heller er blitt værre. Det tok 6 mnd før vi ble gravide. Nå er jeg 25 uker påvei med gutten min, og kjæresten min har startet helvette igjen. Jeg oppdaget at han har ikke bare 1, eller 2 falske profiler på nettet. Som han tidligere hadde sagt til meg var ei han møtte på fest, og ei han har gått i klasse med. Den 3 var en musiker fra her vi bor. Nesten alle var registrert i 2009. Han har ment at hver og en av dem var å tulle med andre, men alle profilene hadde kun di andre falske profilene som venner, og ingen brev var sendt, om han ikke har slettet dem da. Han har også ment at han ville ha dem fordi han ville kommentere på sin egen vegg osv på sin ekte profil, så folk skulle tro han hadde venner. Både jeg og han har mistet kontakt med alle våre venner Jeg føler meg ikke trygg på han, jeg stoler ikke på han, og jeg skulle så sykt ønske at jeg hadde ventet minst et år før vi laga gutten vår. Men nå er det forsent, og jeg vet at jeg kommer til å ende opp som alenemor for han, når jeg en gang klarer å gå fra kjæresten min. Jeg har ikke jobb lenger, ikke penger, ikke bil eller lappen, ingenting. Jeg kommer meg ikke bort herfra når jeg trenger det, jeg har ingen å snakke med om dette, og jeg føler jeg har gitt opp livet mitt allerede. Jeg føler meg død, og jeg føler jeg er her kun fordi jeg ikke vil miste han, og fordi jeg ikke vil bo hos mamman min når babyen kommer. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre.... Han har klart å fått meg til å måtte trenge antidepresiva, men jeg sluttet for tidlig merker jeg, for alt er tilbake igjen. Jeg er ikke lykkelig, jeg er deprimert og skulle ønske jeg egentlig ikke hadde funnes. Jeg vurderer nå å ta kontakt med legen min for å se om det er noe medisin jeg kan begynne på, samt få henvisning til psykolog. Men vi får se når dem sier ifra. Jeg er veldig klar over at jeg gir opp livet mitt i en alder av 22 år. Men jeg aner ikke hva annet jeg skal gjøre. Jeg har ingenting og ingen. Jeg vet også at det beste for både meg, babyen og kjæresten min er å gå fra han. Noe jeg ikke skjønner at han kan si når han har sagt han ikke vil at det skal bli slutt mellom oss! Jeg har også sagt til han idag at om han ikke er klar for meg eller babyen, så er det jo ingen vits for oss å være sammen. Men han sitter bare der å holder kjeft. Og når jeg spør han hvorfor han mener vi bør fortsette denne dritten, ber han meg drite i å spørre sånne teite spørsmål og blir sint. Jeg har sagt til han at han om han ikke er klar for ungen, så blir han heller ikke å få noen rettigheter over han, for jeg sender ikke ungen min til noen jeg verken stoler på eller som er klar for ha en unge. Det sier jo seg selv. Han kan komme på besøk så mye han vil osv, men ikke noe mer før jeg ser en forandring i han der han også er klar for ungen sin! Noe jeg egentlig ikke vil, men... Det har jeg også sagt til han, at det blir mest sannsynlig at jeg flytter dit. Noe han har sagt er greit og at han blir å skal besøke ungen så ofte som mulig, og søke etter jobber i området der. Noe jeg virkelig ikke blir å tro på før jeg ser det. Problemet også med å flytte dit, er at det er i nærheten av moren hans, som hater meg og jeg hater. Når hun sier så mye dritt om meg, så trenger hun virkelig ikke å komme å prøve å besøke babyen min og være totalt falsk. Men uansett, jeg trenger hjelp fra noen andre enn dem på klaraklok... Jeg vet jeg bør gå fra han, men hva annet kan jeg gjøre? Jeg trenger tips, hjelp, råd, alt som er..... Det beste rådet jeg kan gi deg, er å tenke nøye igjennom om du ønsker å fortsette forholdet, eller bryte.. Om du velger å bryte så vil jeg si at det finnes mange flotte krisesentere som hjelper deg med alt du kan tenke deg, både rettslig, økonomisk og andre ting. Du trenger ikke å være flau over å oppsøke et krisesenter og få hjelp! De hjelper deg med en gang, der og da. Det å innrømme at man trenger hjelp er en vannvittig sterkhet og mot! En venninne av meg opplevde noe av det samme som du gjør. Hun oppsøkte et krisesenter og fikk hjelp. Hun fikk økonomisk støtte til leilighet, kjøpte seg brukte møbler på finn. For henne var det mer riktig å få hjelp på et krisesenter, enn å gå til foreldrene sine. Hun ville klare dette selv, selvom foreldrene hennes er utrolig ressurssterke. I dag er hun snart ferdig utdannet, hun har funnet en mann og de har kjøpt hus sammen. Hun har fått ny tilltro til eksen som har barnet annen hver helg. Og han har virkelig skjerpet seg og er en flink far for barnet. Dersom du hadde møtt henne, hadde du aldri trodd at hun har vært igjennom noe sånt. Hun er en veldig sterk, flott dame, som vet hva hun vil i livet. Jeg ser faktisk opp til henne. Lykke til med valget ditt. Rebecca85 skrev: Jeg hadde ikke vært i tvil, jeg hadde gått! Gå til legen din og få sykemelding, den leverer du på nav og huker av for arb. Når bebisen kommer får du alenemamma støtte hør på nav ang os og div og de pengene kan du fint leve på + du kan få bostøtte osv. Om du ikke får sykemelding, kan du uansett få støtte fra nav! Bare snakk med dem, og vær forberedt på at de kan være litt vanskelige... Skulle gjerne skrevet lenger, men er på vei i seng akkuratt nå... Ta foresten gjerne kontakt i innboks!